Verdalsguiden var opprinnelig ment å være til hjelp under guiding på Innherred.
Verdalsbilder har fått tillatelse av Verdal Næringsforum å legge den ut på internett.
Verdalsguiden kan nå brukes som et historisk leksikon for Verdal.
Du kan velge et kapittel fra listeboksen over, eller søke på et stikkord i et eller alle kapitler.
Innenfor "siden" søker du videre med å klikke på "Rediger" og på "Søk" eller (Ctrl+F).
Etterhvert vil dette oppslagsverket bli krydret med bilder fra verdalsbilder sitt rikholdige arkiv. Eksempel
Vi vil også henvise til verdalsguiden når vi for eksempel vil fortelle mer om et bilde. Eksempel
Hver overskrift kan linkes opp fra andre sider på web'en. Klikk her for alle overskrifter
Guiden kan selvsagt brukes til det den var ment å gjøre, nemlig å ta med gjester "inn i vår utrolige historie".
Denne guiden starter nettopp med gode tips for akkurat dette.
Helt nederst kan du bla og velge hvor mange kapitler du ønsker å vise i samme skjermbildet.
Verdalsguiden er bygd opp i tre deler.
- Del en er en kortfattet opplisting av saker som en bør ta med under en buss/bil-tur rundt i Verdal. Innholdet er i alt vesentlig det som de forskjellige grupper laget under opplæringen siste vår.
- Del to omhandler kommunene som er rundt Verdal og som det kan bli aktuelt å guide i.
- Del tre er bakgrunnsstoff hvor en utdyper stoffet slik at det er muligheter til å svare på spørsmål, eller dersom det er tid gi mer utfyllende opplysninger.
Men selv om det er delt slik må den enkelte legge opp sin egen stil under fremføringen. En må lære stoffet slik at en forteller ikke leser til deltakerne.
Velkommen til tur
Innbyggere i Verdal som får besøk fra fjern og nær og kan bruke "verdalsguiden" til planleggeing av turer rundt om i en bygd der
opplevelsene står i kø rundt Verdalsøra, Stiklestad og oppover begge hoveddalførene.
Nedenfor er det satt opp noen hovedpunkter som kan være en huskeliste/mal for en guidetur
Velkommen til Verdal og til en rundtur i den vakre bygda vår.
Kan vi finne en sammenheng mellom den aktuelle gruppen og rundturen?
Faktaopplysninger om kommunen (stikkord)
1. Utstrekning
Areal: Kommunen har form som en trekant, strekker fra Trondheimsfjorden i vest til svenskegrensa i øst. Smalest ved fjorden, ca 10 km. Grenser i nord og øst til Snåsa, i sør-øst til Meråker. Består av to hoveddalfører, som sprer seg i vifteform fra fjorden og østover.
Innbyggere ca 14 000
Totalt areal ca 1550 km²
2. Historie/ geologi.
Marine grense 185 m over dagens havoverflate
(Grana kom først til Norge over Vera, ca 2500 år siden)
Fornminner
( Maktsentrum, fjorden som transportåre, rikt jordbruk, gravhauger, jernutvinning og Bygdeborger)
1030: Utelates dersom innformasjonen er gitt på Stiklestad.
1648-1660: E. Visborg (Fredsavtale i Roskilde 1660)
1718-19: Armfeldt
- Raset i 1893
- Samferdsel
- Forsvarshistorie
- Krigsmotstand 1940-45
- Industri
3. Kulturliv
- Spelet
- Amatørteater
- Vømmøl
- Ca 350 lag og foreninger
4. Næring
- Stor landbruksbygd
- Skogbruk
- Foredling av ovennevnte
- Off-shore industri
- Kalkutvinning
5. I dag
- Omstillingskommune
- Samkommune
- Aker-Kværner en av de fremste på sitt felt.
- Vindmøller.
Videre en kort gjennomgang av den turen som skal gjennomføres.
Utarbeidet av Karl Støa
©Tilhører Verdal Næringsforum
©Teksten i Verdalsguiden (eller deler av den) må ikke brukes i andre offentlige visninger uten samtykke fra Verdal Næringsforum
Hvordan begynte det
For 20.000 år siden lå isen tykk over hele Norge. Etter hvert begynte isen og trekke seg tilbake, og for ca. 9.000 år siden skjøt dette fart slik at en snart fikk se konturene av et nytt land.
Tyngden av isen hadde presset landet ned slik at sjøen den gang gikk ca. 185 meter høyere enn i dag. Etter hvert som isen trakk seg tilbake, steg landet. Det stiger fremdeles, men ikke så mye at det merkes. På ett hundre år kan det stige 40 cm.
Når isen smeltet ble det mye vann som rant nedover fjellsider, tok med seg grus, stein og mye fin masse ned i sjøen hvor den sank til bunns, den fineste massen først. Dette er da det landet som vi i dag ser både her på Innherred og andre plasser.
Etter hvert som landet hevet seg tok vannet seg frem gjennom daler og juv (elver og bekker).
Elvene grov seg ned der det var løs og fin masse, traff de på fast fjell eller store steiner gikk de rundt eller over. Når de kom over eller forbi, grov de nedenfor igjen og vi fikk en foss.
Dersom de ikke fant slike fjellhindringer grov de seg ned slik at en fikk terrasseform på landskapet.
Når elva kom til fjorden og strømmen avtok la den igjen massen og en fikk ører og sandbanker i elveoset.
Verdal er resultatet av en slik prosess, elva har gravd seg ned opp gjennom dalen og lagt igjen massen ved utløpet, derav navnet Verdalsøra.
Verdal Kommune
Ligger midt i hjertet av Innherred og er en av de få kommuner i landet som strekker seg fra Svenskegrensa til sjøen (deler landet i to).
Kommunen er ca 1550 km²
Innbyggertallet var ved siste årsskiftet (2008) 14.000 personer.
Kommunesenteret som nå har fått bystatus, er et trafikknutepunkt for vei og jernbane, samt en god del skipstrafikk på havna.
De er to hoveddalfører, Inndalen og Helgådalen, med sine respektive elver (Inna og Helgåa).
Kommunen grenser mot Inderøy, Steinkjer og Snåsa i nord, mot Sverige i øst og Meråker, Stjørdal og Levanger i sør og vest.
Verdal er den eneste kommunen i landet som – bortsett fra noen mindre endringer mot Meråker for ca. 80 år siden - har vært uendret siden den i vikingtiden ble kalt Verdølafylket.
Verdalsøra
Verdalsøra, eller Verdal, som navnet ble etter at Øra fikk bystatus.
Byen ligger ved utløpet av Verdalselva og derav navnet, (det tidligere).
Det er et tettsted med mye handel og næringsvirksomhet. Aker Kværner har et stort verksted her for bygging av stålkonstruksjoner til oljeinstallasjoner i Nordsjøen og andre steder.
Geologisk er stedet bygd opp av at elva har lagt igjen grus og slam der opp gjennom århundrene.
Tidligere, før jernbanen ble åpnet i 1904 var sentrum i ner-byen, langs med elva. I denne delen av sentrum er det gammel trehusbebyggelse som i den senere tid er oppusset i gammel stil og er verdt et besøk.
Etter at jernbanen kom ble stasjon og området rundt denne sentrum.
Verdalsøra hadde ei bra havn oppover elva helt forbi sentrum, og det var stor jektefart. Men etter det store leirraset i 1893 har elva slammas igjen, og det er ikke lenger mulig å komme frem med båt til de gamle bryggene.
I dag er det ny moderne havn på det nye industriområdet.
Haug
Det virkelige store senteret i vikingtida var trolig Haug, som var kongsgård og setet for fylkeskirka. Det var kongens mann som bodde på Haug i år 1030. Haug har bokstavlig talt forsvunnet fra historia, det er ingenting synlig her i dag som minner om hvor viktig gården var. Gården er nå oppdelt i mange gårder.
St. Andreas kirken
Lå på platået sør for vegen og var fylkeskirke helt til på 1300- tallet da den måtte fraflyttes fordi elva grov seg under kirka.
Slottet
Er en av de gårdene som er utskilt fra Haug. Her er det ei minnestøtte etter professor Oluf Rygh som er født på gården i 1830.
Oluf Rygh var arkeolog, historiker, filolog og styrer for Olsoksamlinga. Han gav ut to store verk; ”Norske Oldsaker” og ”Norske Gaardnavne”. I den siste følger han gårdsnavna historisk ned gjennom tidene med språklig forklaring.
Bjartnes
Bjartnes er en av Verdals største gårder. Gården ble i 1741 overtatt fra kirken av Lorents Didrik Klüver og har siden vært brukernes eiendom. Lorents Didrik hadde en sønn med samme navn som overtok gården etter faren. Han bygde nytt fjøs på gården. Dette står enda, og brukes nå som serveringssted for mindre slutta lag.
Til fjøsmurene ble det brukt stein fra de gamle restene etter St. Andreas kirken.
Det var denne major Klüver som fikk plantet bjørkealléen mellom Verdalsøra og Stiklestad.
Major Klüver og datteren er gravlagt i et privat gravsted på gården, ”Lillemarka”. Gravstedet kan sees fra veien.
I 1727 ble gården solgt til oberst Hans Jakob Brun. Han bygde nye hus på gården og stueveggene innvendig ble forsynt med malte tapeter. Disse finnes i dag på Verdalrommet i Trondjems kunstindustrimuseum. Museet ervervet dem ved kjøp i 1907.
Stiklestad
Vi kommer til Stiklestad (eller Steksta´, som vi Verdalinger sier, og vi er framme ved plassen der det mest kjente slaget i norgeshistorien stod, der Olav Haraldson – senere ”Den Hellige” – falt i kamp mot bondehæren den 29. juli 1030.) I følge historikere skal slaget ha stått her, med Olavs hær langs bakkekammen opp mot skolen, og bondehæren på flata nedenfor fra kirken og bakover. (Bakkekammen er senere i middelalderen sannsynligvis rast ut).
Tradisjonen sier at Olav støttet seg mot en stein før han døde, og den første kirken ble bygd her med alteret rett over denne steinen.
Den kirken som vi nå har, er bygd på samme plassen og har koret der gammel- kirken stod. Den nye er bygd av stein, reist i årene 1150-1180. Denne kirken overtok som hovedkirke etter kirken på Haug som elva grov seg innunder slik at den raste ut.
Vi er vant til at kirkene ligger høgt og fritt, synlig på lang avstand, men denne ligger helt nede på ei slette - også et argument for at den står på det stedet kongen falt.
Olavsstøtta
Dette er ei støtte som er reist til minne om Olav den hellige og slaget. Den ble reist i 1805 av stiftsamtmannen i Trondheim, baron Fredrik Adeler. Støtten, som ble laget i Danmark av dansk sandstein og italiensk marmor og med dansk innskrift, er plassert øst for kirken og det nye kulturhuset.
Under siste verdenskrig ble det laget et annet minnesmerke og satt opp i stedet, men dette ble fjernet etter krigen og den opprinnelige gjenreist.( Krigsstøtten var et N.S. symbol). Det er fortidsminnesforeningen som eier støtten nå.
Stiklestad museum
Verdal folkemuseum ble stiftet i 1928, og en del gamle hus ble oppsatt på en av haugene ved Bakketun folkehøgskole.
I 1952 ble muséet flyttet hit til Stiklestad. Her er det nå ca. 30 bygninger frå 1600-tallet og fremover. Det er et levende museum med åpne hus og aktiviteter flere ganger i året. Det er flere teaterforestillinger på husmannsplassen ”Styggdalen”, vandreteater ”Gårdimellom”, gjennom sommersesongen. Her er veghistorisk-, naturhistorisk- og heimefront-museum. Her er kafé, levende dyr og fugler, og rikelig anledning til rekreasjon.
Spelet om Heilag Olav
Her ligger også en av de største friluftsscenene vi har i Norge, her har det hvert år
(rundt olsok) siden 1954 vært fremført et spel om hendingene rundt slaget i 1030. Olav Gulvåg er forfatter og Paul Okkenhaug har komponert musikken til det stykket som er oppført fra ca. 1960.
Spelet blir sett av 15-20.000 hvert år.
Uten en stor innsats av frivillige hadde det vært umulig å gjøre dette hvert år. Skuespillerstaben er også en blanding av amatører og profesjonelle. Det er flere verdalinger som har startet sin karriere her og senere blitt profesjonelle skuespillere.
Gjennom olsokuka er det mange arrangement på Stiklestad, både i kirken og på SNK, konserter, utstillinger, seminarer m.m..
Oppe på toppen av amfiet står den store rytterstatuen av Olav den hellige, laget av Dyre Vaa.
St. Olavs Kappell
Katolikkene i Trøndelag begynte å valfarte til Stiklestad tidlig i forrige hundreåret, og i 1930 stod St. Olavs Kapell ferdig oppå haugen bak scenen.
Stiklestad Nasjonale Kulturhus
Det var lenge et savn at det ikke fantes et hus på Stiklestad der en kunne finne kunnskap om stedet, og andre fasiliteter slik at en virkelig kunne stanse her ei stund og være turist. Slik kom etter hvert byggverket her, til høyre på plassen der gammel-skolen på Stiklestad stod.
SNK stod ferdig i 1992. Her finner vi flere utstillinger som står over flere år - som ”Trua skifter ansikt”, som står i Murgangen i Borggården , ”Frå Olav Haraldson til Olav Engelbregtson”, og ”St. Olav, folkets og kirkens helgen”, men også kunstutstillinger og annet som er mer temporært. Her finner vi også Nord-Trøndelag Teater, her er en romslig konferansesal, museumsbutikk, kafé m.m.. Her bør finns opplysninger om det meste en turist vil eller trenger å vite.
Pilegrimsveger
Stiklestad var opp gjennom middelalderen et mål for pilegrimer, eller en mellomstasjon på veg til Nidaros. I de senere år er en del av de gamle pilegrimsvegene ryddet, merket og gått opp på nytt, nordfra Megard på Snåsa, over Ogndalen, Henning og Leksdalen, østfra fra Sør-Sverige over Skalstugan og Sul, fra nordvest fra Røra over Volhaugen og fra sør fra Munkeby over Halle. Det er nå årlige pilegrimsvandringer langs en del av disse leiene.
Hegstadmarka
Ca. 1,5 km. østover fra kulturhuset ligger Hegstadmarka, som er et rikt fornminnefelt med 8 gravhauger - 3 av dem svært store. Det viser at her har det vært et maktsentrum, og det er funnet rester av 5 hus og 30 kokegroper. Her er det laget en natur- og kultursti med 20 informasjonsplakater.
Verdalsraset
19. mai 1893
Verdalen i 1890-åra
- 6.000 innbyggere, derav 600 på Verdalsøra.
- Verdal kommune, 1.500 km2, beholdt sine grenser fra Verdølafylket i oldtiden.
- Landbruk med meierier på Verdalsøra, Stiklestad og Vuku.
- Skogbruk med dampsagbruk på Ørmelen.
- Handel og håndverk på Øra.
- Fiske og jektfart, elva seilbar til brua, der det var flere brygger.
- 19 skoler, 1.000 elever, hvorav én, Trøgstad skole, ble tatt i raset.
Geologi.
Marine avleiringer etter istida, store deler som leire, kvikkleire. Kvikkleire er saltvannsleire der salt har blitt vaska ut etter hvert som landet har hevet seg, 185 m siden istiden.
Leirpartikler, mindre enn 0,002mm, som er felt ut i saltvann, har en polarisering i seg som gjør at de stables som et korthus. Etter landhevningen kommer gradvis ferskvann og vasker ut saltet, polariseringa forsvinner, og leiren blir ustabil, kvikk. En liten forstyrrelse kan få den til å flyte ut som velling.
Forvarsler.
Større og mindre ras tidligere, Landfall/Trøgstad 1747, Follobekken 1822, 1853 og 1867.
Overnaturlige varsler.
- Presten Klutes opplevelser.
- En opplevelse ved brua over Follobekken.
- Gutten fra Kvelstad.
Hendelsesforløp.
- Oline Ellingsdatter Skjørdal, Anton Martinsen Høknes var øyevitner.
- Flaskehalsskred, skredport ved Eklo og Mo.
- 3 hovedskred. Mye regn på foråret.
- 18. mai 1893 var det bare et tynt skall som holdt kvikkleira på plass.
- Initialras ved Follobekken., Verdalselva hadde gravd ut elvemelen øst for bekken.
- Elva gikk leirgrå dagen før raset.
- Det første raset, 19. mai kl.00.30, i utmark på Haga, gikk i retning Melbyberget
- Det andre raset, noen minutter senere, og større, gikk tvers over dalen som en brottsjø mot Bjørkberga. Fylte nå elveleiet.
- Det tredje raset, starta etter noen min., og var klart det største. Bølga ut gjennom skredporten, hastighet 60-80 km/time.
- Demte opp tvers over dalen. Skar av ferdselsårer. Ca 1 1/2 time før storraset var over.
- Total raste 55 mill. m3 masse ut. Rasgrop ca. 3.000 da og oversvømte områder ca. 9.000 da.
- 112 mennesker omkom, 4 døde senere.
- Etterskred i to dager.
- Et litt større ras 6. september. Ca. 10 mill. m3. masse.
Vukusjøen.
Demning tvers over dalen, ca. 8m høg. Sjøen ble 4 km lang og dekket 3,2 km2. Den fyltes på mindre enn 2 dager, elva begynte å ta seg nytt løp.
Elva ble tørr nedenfor. Fangst av fisk i hølene. Etter raset 6. september ble demningen høyere, sjøen steg og tok Østnesbrua.
Sjøen lå over vinteren til 1894.
Vårflom og isgang førte til at elva grov seg ned og tok nytt leie.
Redningsarbeidet.
- Lensmann Hieronimus Heyerdahl Wessel mobiliserte Dragonregimentet på Rinnleiret.
- Presten Otto Møller Hansen stod sentralt som sjelesørger og i begravelser.
- Kommunelege Albert Strøm, måtte selv forlate huset sitt på Ekle.
- Fogden varslet Storting og Regjering, og allerede ved middagstider 19. mai ble det bevilget kr. 10.000,- "for at afhjælpe den øieblikkelige nød".
- Kavaleriet fra Rinnleiret var på plass alt på morgenen 19. mai, og militære fra Trondheim og Steinkjer kom 20. mai.
- Utlegging av plank og skigarder.
Lysthaugen minnelund.
33 er begravd på Lysthaugen, der en minnestøtte er reist. 37 er begravd på Stiklestad.
35 personer ble aldri funnet. Resten er begravd i Levanger, Vinne, Alstahaug og Ytterøy.
Gjenvinning av rasområdet.
Lunnan
Et av de første husene etter nydyrkingen i Raset etter rasulykken i 1893. Bildet er fra 1929, det året parsellen Lunnan ble skyldsatt. Personene er fra venstre: Olav Aspaas, Ågot og Harald Lunnan med sønnen Gunnar på armen.
Første dyrkningsforsøk skjedde 3-4 år etter raset.
- Ca. 700 da. dyrket tidlig på 1900-tallet.
- Gårder som hadde mistet jord fikk nye teiger.
- Bureising fra 1909.
- Fra 1904 drev fanger vegbygging og skogplanting, og såing av older.
- Older vokste opp i rasområdene.
- Den største nybyggingen kom skikkelig i gang i 1920-30 årene.
- I dag er Raset (rasgropa) og Nessleiret fruktbare områder.
Les mye mer om Verdalsraset i eget kapittel.
Guide RV 72 Rinnleieret - Inndalen - Svenskegrensa
Hallbakkan.
Fra Hallbakkan har vi en enorm utsikt over hele Verdal, Ytterøya, deler av Inderøya og Røra.
Her lå Halle kirke som brant etter et lynnedslag i 1815, siden er det Vinne kirke som har vært hovedkirken for sognet.
Rinnelva
Pilegrimsleia går fra Søraker opp til Hallangårdene nedover en gammel ferdselsveg til gården Øvre Rinnan, hvor Rinnelva krysses. Rinnelva har fra gammelt av markert grensen mellom Skøynafylket og Verdølafylket, som det het i middelalderen. Navnet Jämtvadet er et minne om fortidens ferdsel. Den gamle allmannaveien gjennom Innherred, med en sidegren øst gjennom Verdalen til Jämtland og Sverige, gikk trolig hit før kongeveien ble anlagt over de sumpige leirslettene nede på Rinnleiret på 1700-tallet.
Gravfelt på Asphaugen ved Rindsem Mølle.
Sommeren 1982 ble det gjort en arkeologisk undersøkelse av gravfeltet. Gravfeltet har vært brukt over en lang periode i tid, sannsynligvis både yngre og eldre jernalder. I 1909 ble det under bortkjøring av stein funnet en smeltet, mangefarget glassperle og et stykke kvart sitt bryne, sammen med noen brente bein i en gravkiste. Senere fant de 2 kister. Disse var oppmurt av heller. I et område like i nærheten fant de en lansespiss av jern, datert til ca. 500-tallet. De fant også ljåblader, sannsynligvis fra yngre jernalder. Disse lå høyere oppe i røysen og tilhører sikkert gravgodset i en senere begravelse. Under utgravingen i -82 er det også gjort funn av flere graver i dette partiet. Feltet består av minst 9 fornminner, hvorav 6 rundrøyser. Det er også funnet ei øks og en enegget sverdklinge fra ca. yngre jernalder.
Transformatorstasjon
Før vi kommer til nedkjøringa i Reinsdalen har vi en transformatorstasjon som ble satt opp der på 1960-tallet og som fortsatt er i drift.
Krigen 1940 – 45.
Under krigen satte tyskerne opp en enorm kikkert på Helloheggen. Der gikk det tyske vakter hele tiden og de hadde god utsikt over hele indre del av Trondheimsfjorden. Dermed var de godt orientert om hva som skjedde på fjorden. Se bilde
Vinne
Jämtlandsvegen ferdig – åpnet 1865.
Vi er i Vinne sogn, tidligere Råbygda. Bergsgrav jernbanestoppested. Graven bru, kryss med jernbanen - vakt /kontrollpost april 1940.
Stamphusmyra-navnet.
- I boligfeltet Brannan finnes fem tusen år gamle helleristninger i privat hage. Skålgroper ved Berg er noe yngre helleristninger.
- Vinne kirke bygd 1814-1817. Ved Vinne kirke to gravhauger fra middelalderen, den ene med bauta.
- I utmarka til Vinne gård er det flere gravhauger. bl. a. en stjerneformet (den eneste i Norge).
- Vest for Vinnes utmark gammelt rasområde, Byafalla , hvor den gamle ”Almindelige Kongevei” ble ødelagt. De tre By-gårdene var opprinnelig en stor gård, og kanskje den eldste i Vinne.
- Forbi de to Lerfall-gårdene går Jämtlansvegen ned gjennom Lerfallia , ei markert rasgrop som forklarer navnet på gårdene. I utmarka t.h. når man kjører østover, finnes synlige biter av den gamle pilgrimsvegen som gikk til Munkeby kloster i Frol og videre til Nidaros.
Nedafor lia kommer en til Kålengrenda, fire eiendommer, hvorav tre ble skadet av rasmassene i 1893. Rett navn er Lerfallkålen, opprinnelig en meget gammel gård. Her møtte redningsmannskapene fra Rinnleiret rasmassene som ennå var i opprør, det buldret som torden og gjennom larmen skar angstskrik fra mennesker og dyr.
- Skyer av jordstøv og ei kvalm svovellukt låg over de endeløse leirmassene.
På Rossvold søndre et godt stykke unna ble ei bukt fylt med mye vrakgods. Her havnet også 11 personer fra storgården Follo etter en seilas på vrakrester i ca 7 km. Fire av folka på gården omkom.
Ness-sletta.
Etter raset i 1893. Gården nærmest er vel Vestersundby. Blommen til høyre i bakgrunnen. Rasgropa nedover til venstre derfra.
En passerer den store Ness-sletta som i sin helhet ble oversvømmet av leire, fra 0,5 til 7m’s tykkelse. Alle gårdene som kom i vegen for leirmassene ble ødelagt. Staten kjøpte mye av det ødelagte området og parsellerte det ut til bureisingsbruk . Storgården Vester-Ness gikk også inn i statsteigen. Dramaet på Øster-Ness hvor 8 mennesker berget seg med sekunders margin. Øster-Ness var offentlig skysstasjon fra ca 1827. Bilde fra i dag
Lysthaugen.
Rasminne, god oversikt og informasjon. Steinformasjon som hestesko, minne om åpninga av Jämtlandsvegen i 1865.
Guddingsgårdene og Melbygraven - nesten et lite tettsted. Litt nord for dette har en kanskje Verdals største gravhaug og like i nærheten Stegelbakkken, et gammelt rettersted.
Finnmyra/Levring
Finnmyra er rester av ei større myr. Navnet er forholdsvis nytt, opprinnelse på grunn av reinflytting og samer fra nord til sør som følge av ny riksgrense i 1905.
Et uhyggelig sagn om kramkaren Gaulek.” Gaulektjønna” . Sør for myra er Karl Johans vei godt bevart. Nord for Finnmyra er Kvellomarka med mye interessant, branngraver, hulveg og gammel veg til Vuku (Kvelstad). Gammelvegen fra Levring.
Sør for gården Gringjerdet er det et St.Olavs sagn, spor i berget viser at Hellig Olav stod av hesten der.
Levring - Stor-Ingvald støtten. Trefning under Armfelts innfall i Trøndelag, ”Et øyenvitnes beretning” av John Klüwer, forteller at fanebærer Visborg kjempet drabelig for å berge Verdal dragonkompanis fane, men falt etter flere gjennomstukne ”blessurer”, men holdt fanen i handa til en svenske nappet den til seg . Svensken ble dekorert.
Steinsgropa
Her kan en se Steinsvåttåen, en bygdeborg fra folkevandringstiden. Håkon den Godes pålegg om bygging av varder så langt inn i landet som laksen gikk i elvene. Kravene til vardevaktene.
Vi har Stene Skanse, et 1,5 km langt forsvarsverk oppbygd med palisader. Anlegget er fra tiden1611-1718
Visborg-bautaen til minne om major E. Visborg som var med å tok tilbake Trondheim og Trøndelag fra svenskene i 1658.
Inndalen
Ved Molden gjøres oppmerksom på Stor-Havren og Hermansnasa - to ruvende fjell.
Garnes skysstasjon og gjestgiveri. Sentral plass under grensevakten i 1905. Her gikk vegen gjennom låven helt til tyskerne fjernet huset under krigen.
Garnesmordet natt til 30. juli 1806, fire mennesker myrdet og gården plyndret av to svensker, Ole Bergmann 40 år og Nils Tolsten 25 år.
Videre om Ola Skavhaug som forfulgte gjerningsmennene og fakket dem langt inne i nabolandet. (Verdalsboka bind 5 er meget god kilde)
Bergstu
Øst for Inndalsgårdene er Bergstuen og Inndalskleiva hvor major Visborg, med en del av det Berghusiske regiment, ”søgner og horder” slo tilbake oberst Drakenbergs ryttere i 1658.
Vaterholmen
Militærleir , bygget for de Verdalske befestninger, etter krigen HV-leir, leiren er nå solgt og i privat eie. I følge navneforsker Arnold Dalen kommer navnet av, at under bygging av brua, ble det på en holme i nærheten satt opp en innretning for vatring av bruanlegget. Se bilde.
Taksamhets-steinen ved Vaterholmen
Stor norsk-svensk militærmanøver i Stjørdal sommeren 1825. Første gang at en svensk hærstyrke gikk over grensen til Trøndelag med fredelige hensikter. I alt deltok 2322 mann og 490 hester i manøveren. Derav 700 mann og 140 hester svenske. Militærøvelsen ble karakterisert, med rette, som en lystleir.
Minnesteinen ble reist av svenskene ved retretten i takknemlighet for den gjestfrihet og vennlighet de hadde møtt.
Under krigen 1940-45 holdt tyskerne her streng kontroll med trafikken på vegen. På begge sider kan en ennå se rester av jordbunkere som hadde mg-stillinger. Under Finlandskrigen 1939-40 var Vaterholmen interneringsleir for finske soldater som nordpå hadde kommet over grensen til Norge. Med hjelp av lokalbefolkningen klarte de fleste å rømme. Se bilder
Kleivdalen
Her kommer Karl Johans vei ned fra Kleivdalsmyrene. Støtte til minne om veien.
Kleivdalskjerka et flommål i Inna, som markerte om folk kunne passere elva ved vadestedet i Vuku.
Det er hengebru og oppgang til galleri nord som er en del av De Verdalske Besfestninger som ble bygget som vern mot øst etter at Norge i 1905 fikk tilbake sin gamle riksgrense.
Sul
Kvennbrua (tidl. Vestre Sulbru) med flere hendinger. Ung svenske fra Åre som omkom da han falt av lasset og ned i fossen. Norsk kurer i 1942 ble arrestert på brua, han skulle sette fyr på en gård i øvre Verdal. (Otto Hansen, senere personalsjef ved Fosdalen gruver i Malm). Shetlands-Larsen kom også her på sin ferd gjennom Verdal I 1942. Deres visitt på Brennmoen, trefningen med norsk statspoliti i svingen ved Sulstua. Bob Avans, såret og senere skutt av tyskerne, ei historie det bør fortelles om.
Karolinergrav på Lillemoen. Bauta med plate er plassert i hagen på gården. Grava ble første gang avdekket av et veiarbeidslag i 1860 etter opplysninger fra ei gammel kone på gården Åsen. Grav dekket da et område på 3x 7 meter og inneholdt 32 mannsskjeletter. De låg tett og andføttes med hode og ben. Dette viser at de ble gravlagt samtidig. Steinen ble reis av Nils Suul i 1920. Grava var godt kjent før den ble rasert av gravemaskin.
Sulstua, skysstasjon var svært gammelt herberge. I 1602 ga kong Kristian den IV påbud til almuen i Verdal, Jämtland og Skogn om bygging av ytterlige 3 fjellstuer.
Fjellstuen i Sul ble samtidig flyttet fra Tømte og ned til elven. Senere opp til Jämtlandsvegen. Skalstugan ble bygd som følge av dette påbudet.
Ådalsvollen
Opprinnelig seter til Sulstua
Tollstasjon og grenseoppsyn fra ca. år 1900 til 1994.
Under krigen et viktig knutepunkt for kurerer og flyktningetrafikk.
Carl Johans Veg
Her skilles Jämtlandsvegen og Karl Johansvegen. Gamlevegen er populær turrute fra Skalstugan til Ådalvollen. Her går også den årlige Sagamarsjen.
Men Karl-Johansvegen har ikke sin ende før i Levanger.
Åpnet av kong Carl Johan i 1835
Det hadde stor betydning for varehandel, postgang m.m. å ha god vegforbindelse mellom områdene ved Trondheimsfjorden og Jämtland.
Gammel vegbyggerkunst - mange flotte bruer
Fotturer og sykkelturer
Avstander:
- Ådalsvollen - grensa ca. 14 km
- Grensa - Skalstugan ca. 5 km
Sagamarsjen.
Norges eneste IML-marsj.
Går langs Carl Johans veg første dag.
Sulbrufossen (Brudesløret)
En fin foss i Inna som en ser til høgre for veien når en kjører oppover.
" Frukoststeinen"
Til minne om Jãmtlands feltjägares rast under tilbaketuren fra Kong Oskar II's kroning i Trondheim i 1873. Les mer
Området st. Olavs bru(er) - Innsvatnet
Adkomst til Carl Johans veg via gangbro over elva (en rute som også Shetlands-Larsen brukte under sin flukt til Sverige).
Jettegryter.
Minnestein signert av kong Olav V i forbindelse med hans besøk i Verdalen i anledning 950-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 1980.
Sagn om fjellknausen mellom bruene.
Kongsstua.
Flyttet fra Carl Johans veg til Innsmoen (vegvokterbolig) Les mer.
Sandvika
432 m.o.h, ved krysset mellom Kallvegen og vegen over Skalstufjellet.
Tidligere fjellstue og skysstasjon.
Åpnet i 1862.
Den "Nye" Jämtlandsvegen
Åpnet ca. 1865. Se bilde.
Bellingsåa
Mengder med skifer finnes i flere steder langs Bellingsåa. Dette bildet er tatt ovenfor Sør-Bellingsvollen. Ved Nord-Innsvollen ikke langt fra Innsvatnet ved en foss der, var det omkring 1930 et brudd med stein i særklasse. Ved restaureringen av Stiklestad kirke til 900-årsjubileet i 1930 ble gulvet lagt med stein herfra. Samme type stein er lagt i inngangspartiet på det katolske kapellet der. Et stort steinbord på 3.8 m ble levert til Erkebispegården i Trondheim. Les mere om dette steinbruddet i Verdal Historielags årbok av 1991.
Armfeldt - Karolinerne
Kom gjennom området (langs gammel veglei Skalstugan – Storsjøen - Feren) på sin ferd mot Trondheim i 1718.
Les mer. Se kart.
Ingen vei i Norge har så mange minnesmerker som RV72.
Les mer om minnesmerker her på Verdal-Historielag sine sider.
Guide E6 Fleskhus-Minsås-Lein-Haukå-Leksdal
E6 (Bjørga)
- Rasteplass i Koabjørga, Ved klarvær er det ingen fjordbarm her i landet som du kan se så langt uten at øyet treffer land. Hele 8,4 mil fri sikt.
- Leklem Gård, Gårdsnr. 1 og bruksnr. 1. Ligger til venstre oppe lia ovenfor jernbanelinja.
- 3 avkjørselser til Verdal fra E6, den sørligste går til Sverige.
Fleskhus-Minsås
- Leklemsåsen, tidligere helseheim for tuberkuløse, fungerte som et sykehus. I dag et boligkompleks hvor det blant annet finnes et varmebasseng (for tiden ute av bruk).
- Volhaugen, for mange er det ”bymarka”, tilrettelagte stier, gapahuker, fiskebrygge og skihytte.
- Vevstuggu, Oddny Haugen med sine vevde duker, veggtepper, babyposer etc.
Lein
- Gravhauger
- Myra på Lein – siste rest av det store myrområdet mellom Sjøbygda og Stiklestad. I vikingtid ”skipreid ovamyra og ”nedamyra”. Torvuttak – også i vår tid.
Haukåa
- Skihytta, friluftsområde.
- Jakt og fiske område.
Marsteinsvola
Høgeste punkt vest for Leksdalsvatnet, der en kan se 14 av innherreds kirkespir.
Sælistensberget
Høgeste punktet øst for Leksdalsvatnet – 570 moh
Hallemsmarka
- Hallemsmarka er et stort fortidsminneområde, ryddet og tilrettelagt.
- Kultursti på 1 km med 9 informasjonsplakater.
Hallemsmarka, gravfeltet er det største i Verdal, registrert 80 gravhauger. Det eldste sporet av mennesker er funnet på Hallem – en elghornhakke 7-8.000 år gammel.
Leksdal – Leksdalsvatnet
Leksdalsvatnet ligger i Verdal og Steinkjer, 2 km fra Stiklestad, og regnes som et av Norges mest produktive fiskevann. Det anbefales at det fiskes inntil 25 tonn fiskårlig. Vanlige fiskearter er aure og røye i størrelse mellom 0,3 – 0,5 kg. Ål og sjøørret finnes også. Drikkevannskilde for Verdal. Gården Bunes gammelt hovedsete i Leksdal kjøpt av Rasmus Hagen i 1699. Hadde den første jordbruksskole i fylket i 1856.
Gården Lund var ved århundreskiftet (1900) smør- meieri. Gravhauger fra steinalderen ved Lund og Hofstad Egen skolekrets. Pilegrimsleden går på østsiden av Leksdalsvatnet over til Henning og videre nordover. Boniteten (skog tilvekst/vekst) i området er en av de høyeste i landet.
Guide Stiklestad - Raset - Vuku - Vera
Jermstadberga
Her er det et utsiktspunkt hvor en ser utover rasgropa etter den største naturkatastrofen som har rammet landet i historisk tid.
Fåren øvre
Dette er gården til Sture Sivertsen, den kjente skiløperen som ble verdensmester på 10 km i Falun i 1993.
Spesielt kjent som ekspert på startetappen i stafett.
Leirådalen
Landskapet i dalen bærer preg av ras, bratte meler og dype daler.
Elva Leiråa som kommer fra Leirsjøen, et vatn i nærheten av Kjesbuvatnet, renner gjennom dalen og ned i Verdalselva ved Volen. Historien forteller at det har gått flere store ras her i middelalderen, 1300-1600 år e.Kr..
Dette har forandret landskapet fra i 1030 hvor det var tilnærmet flatt mellom Reppe og ner-Fåra-Steinslia hvor overflata besto av store myrer til i dag hvor en har en dyp dal med bratte lier og sidedaler. Før rasperioden hadde Leiråa løpet sitt frem forbi Ner-Fåra og ned Eklodalen til Verdalselva der.
Stav/Reppe
Stav skal være den gården Olav Haraldson hadde siste natterasten før slaget.
Forskning viser at gården kan ha ligget nord for Reppe under en bratt skrent, navnet tyder også på det.
Nedenfor gården rett over Brandhaugen, ca. 10-15 m rett opp, var det en stor myr som Olav brukte til å mønstre hæren før avmarsj.
Reppe er en gammel gård i bygda, som har hatt skiftende eiere, i dag er det målestasjon for meteorologisk institutt her.
Videre til Vuku har vi gårdene Stuskin, Lunskin, Auskin og Breding.
Vuku/Bredingsberg
Er et bygdesenter med skole, eldreboliger, bilverksted og Coop-filial. Vuku ligger like ved Verdalselva og Østnesfossen.
Vuku kirke er ei lita fin trekirke som er bygd i 1654. Dekorasjoner fra 1848 av den kjente svenske kirkemaler Eric Walne. På kirkegåren kan en se en forhøyning som er restene etter en gammel gravhaug, så her er det både hauglagt og gravlagt folk.
Stedet er også kjent for det rike laksefiske under fossen samt at en har Østnes fiskecamp på sørsiden av elva.
Tidligere var det ofte oversvømmelse her når det var flom i elva, i 1947 eller 1949 var det så mye vann at hus ble skadet. Et hus ble så skadet at folk ble ”sjøsyke” ved å gå inne der, det var valfart til huset for å prøve dette. Senere er fossen senket slik at en unngår slike problem.
Holmen Gård
Vi ser Holmen gård til høyre der Inna og Helgåa renner sammen. Holmen gård har vært Verdalsbruket sitt hovedkontor siden først på 1800 tallet. Starten på samling av skogeiendommer til et stort gods startet allerede omkring 1640 av presten Peder Eriksen Juel, han kjøpte opp gårder i øvre Helgådalen. Siden har flere kjente personer som Rasmus Ågesen Hagen, Nicolai Jensen, flere generasjoner Getz, Verdal Kommune og forsikringsselskapet Storebrand vært eiere av større og mindre deler av skogområdene som i dag utgjør ca 60 % av kommunen.
Grunnan
Innerste delen av istidens ”Verdalsfjord” – Helgådalen – fra fjord til dalbunn i løpet av de første 1000 år etter istidas slutt.Tykke leiravsetninger da elva startet sin bearbeiding og nedskjæring i takt med landhevingen. Elva møtte nesten ikke motstand før bergterskel ved Grunnan.
Elva fastlåst her i 5.000 – 6.000 år mens landheving pågikk, terskelen utviklet seg til en foss – Grunnholo – på ca. 50 m.
Nedafor Grunnholo fortsatte elva bearbeiding av dalbunnen – stilleflytende /ingen graving ovenfor fossen. Rolig periode til elva 2.000 – 4.000 år før nåtid plutselig fant seg nytt løp i blåleira forbi Grunnholo. Nesten 50 m rett ned i ett jafs – ca. 1 mil oppover dalen berørt.
Tre nye bergterskler/fosser oppsto: Grunnfossen, Hærfossen og Granfossen. Liten Granfoss, idet Hærfossen tok det meste av fallhøyden.
Lite forandringer før 12. sept. 1893, da historien gjentar seg i Hærfossen – ca. 30 m rett ned - lengde ca. 5,5 km oppover dalen. Delte bygda i to.
Granfossen dermed 30 m høyere. Historien ville ha gjentatt seg for tredje gang i Granfossen uten sikringsarbeider. Granfossen er Europas største laksetrapp.
Ulvilla.
Tidligere industristed med sagbruk, stamperi og handelsvirksomhet. Butikk nedlagt 2001. Kraftstasjon bygget i 1913 og er fremdeles i drift. Det ble faktisk søkt om jernbane opp til Ulvilla i 1900 (gruvedrifta).
I forbindelse med sagbruksvirksomheten her før Verdalsgodset bygde sag på Ørmelen i 1872 kunne det være opptil 50 mann i arbeid på en del sager i sesongen.
Hærfossen
Dette var Helgåas største foss (29m direkte fall og 6m stryk nedenfor) frem til høsten 1893 hvor elva tok nytt løp og grov seg ned på sør siden der det ikke var fjell.
Årsaken til dette skal være at fossegjelet var for trangt, og at kammen på sørsiden som på gamle kart ser ut til å være 23 m over fossenakken var bare 2-3 m denne høsten.
For elva hadde også gravd seg inn i melen under kammen på sørsiden nedenfor fossen slik at denne ikke klarte å stå i mot trykket fra elva i overkant.
I løpet av høsten og vinteren grov elva seg ned i leirmassene helt bakover til Granfossen hvor denne nå ble ca 30 m høyere.
Bjørstadhøgda
Til sør for Bjørstadhøgda har vi Røssgrenda med rasmeler på begge sider.
NVE = forebygging i mange år. Tidligere kabelbane over rasområdet for vare- og persontrafikk. Dødsulykke i 1921, da kabelen røk og 5 gutter omkom.
Volden
Turveg inn mot Malså gruver – videre til Mokk i Steinkjer. Malså kobbergruver, første drift 1865 – 1875, andre drift 1915 – 1919. Dødsulykke i 1917 – Karl Magni Petterson omkom i ei spregningsingsulykke.
Forfatter/musiker Hans Rotmo vokst opp i Volden, der hans far drev butikk.
Elneshøgda
Østover fra Elneshøgda ligger Elnesberget der er det en våttå (ild-signal). Sammenheng med resten av våttåan i Verdal. På sørsiden av elven ser du fjellene Hyllfjellet, Rautua og Åsmundfjellet.
Elnes Skanse og Skansbakken: Den ble bygget samtidig med Stene Skanse i år 1600.
Skjækerfossen
Samløpet mellom Skjækra og Helgåa. Veg på begge sider av Skjækra noen km innover dalen. Tidligere var det nikkelgruver 4 km. inn i den 20 km. lange Skjækerdalen. Disse gruvene var i drift på samme tidspunkt som gruvene i Malsådalen. Slagghauger fra smeltehyttene ved Skjækerfossen. Skjækerdalen planlagt del av ny nasjonalpark.
Djupdalen
Tidligere de vegfarendes skrekk, da vegen gikk bratt og dyp nede i juvet.
Forlandet/Djupdalen primo mai 1945.
Rinnan m/følge på flukt mot Sverige. Bensintomt/stopp ved Helgåsen. Flyktet til fjells. Rømlingene ble tatt i flere puljer – Rinnan selv og noen personer til ble tatt ved Flyvollen, og ført ned til Storlunet.
Rasteplass Stortjernet
Tilpasset bevegelseshemmede.
Storlundammen
Tjente både som fløtingsdam og bru. Anlagt 1905. 110m. lang. I 1912 ble det bygd taubane for tømmer fra Kall via Esingen og til Veressjøen.
Vera
Et fjellsamfunn fra tidlig på 1700 tallet. Rike muligheter for friluftsliv og naturopplevelser. Tradisjonsrikt gjestgiveri og hytteutleie. Merket turløype fra Vera sørover til Sandvika, 18 km., og nordover mot Skjækerdalen.
Sveet Gjestgiveri hadde status som tollvaktpost med vakthold og patruljering fra 1910 til 1966. Under krigen var Vera brukt flittig som skjulested og fluktlei for nordmenn på vei over til Sverige.
Vera Kapell: Norges minste kirkesogn. Egen kirke bygd i 1899. Har blitt brukt til skole helt frem til 90 tallet. Før Vera fikk kirke ble mange gravlagt i Kall kirke. Bygda har levd av jordbruk, jakt og fiske. Det ble også drevet med fiskeoppdrett og legging av rakfisk en periode.
Strådalen
Helt ved grensa mot Sverige finner vi fjellgården Strådalen. Det har vært handel og vandel med svenskene gjennom tidene. Det er også rester etter tre sameboplasser i området rundt Strådalen. En spesialitet for Strådalen var et lokalt brød kalt ”Pekkabrød” som ble bakt i steinovn. Fjell rundt Strådalen: I nord – Sjækerfjella med Verdal høyeste fjell Løsmundhatten + Hardbakkfjellet. I øst på svensk side Sandfjellet, Mannshøgarna, Anjesskutan og Sukkertoppen.
Tverråholman
Nedlagt fjellgård. Bebodd 1894 – 1909. To timers gange nord for Vera
finner vi Tverråhølman. Fra 1894 til 1909 bodde Marie og Arnt M. Antonsen under harde kår hvor de levde av jakt og fiske. Her er reist en minnebauta over dem og deres familie etter initiativ av Helgådal Idrettslag.
Underlig å forestille seg at noen kunne finne livberging der inne, sett i lys av vårt moderne forbrukersamfunn.
Tromsdalen
Tromsdalen er mest kjent for sine enorme kalkforekomster. Riktignok har det oppstått skjemmende sår i landskapet i forbindelse med utvinning, men likevel er området et spennende mål, lett tilgjengelig som det er, hvor attraksjonene ligger forholdsvis tett og nært vei.
Tromsdalen er så full av historikk og ting å lære om eldre tider, at området ofte benyttes i undervisningssammenheng helt fra grunnskoletrinnet og opp til høgskolenivå. Noen av severdighetene er merket med skilt eller opplysningstavler.
Grotter
I Tromsdalen finnes et stort og delvis uutforsket nettverk av huler og grotter, grav ut i kalkstein underjordiske bekker. Alle er slett ikke like tilgjengelig, men det er skiltet fram til den som er enklest å finne, ”Halvard-grotta”, som ligger i Kværnhusbekken som krysser veien
ca 500 meter før kalkbruddet
Allmenningsplassen
Var en rydningsplass som ble forlatt for over hundre år siden. I dag er kun hustuftene synlige i en liten rydning i skogen. Plassen ligger på høyre side av veien ved Kværhusbekken.
Tømmersjøen
Er et forholdsvis lite vatn med gode fiskemuligheter. Her er lagt ut ei flytebrygge og satt opp en gapahuk som er lett tilgjengelig og tilpasset rullestolbrukere. Her finnes også båtplass og ei sittegruppe.
Kallvassmyra
Naturreservat er vernet fra 1984. Formålet med vernet er å bevare sjeldne naturtyper preget av den rike tilførselen av kalkrikt kalt kildevatn. Vegetasjon og flora er særpreget, og en kjenner ikke tilsvarende naturtyper av samme størrelse i andre deler av landet. På myra ligger Kaldvatnet, med klart, kalt kildevatn med pH over 7.0 og med tykke lag av alger som dekker bunnen og delvis overflata. Den særpregede vegetasjonen og det rike fuglelivet på myra og rundt vatnet, gjør området meget interessant til undervisnings- og friluftsformål. Like i nærheten av Kaldvassmyra finnes det også spor etter en gammel boplass fra jernalderen.
Grønntjønna
Er ei lita og grunn tjønn syd for Kaldvatnet og straks øst for skogsveien mellom Buran og Ramsåsvollen. Tjønna har det grønnskjæret som ofte preger kalksjøer. Den er en kvartærgeologisk forekomst, dannet på slutten av siste istid. Store isblokker ble liggende igjen da isen trakk seg tilbake, og det ble etter hvert omsluttet av grus og slam fra breelvene. Da klimaet ble varmere, smeltet isblokkene og etterlot seg kratre av forskjellige størrelser. Dette er hva vi i dag kaller dødisgroper.
Ramsåsvollen
En tidligere setervoll, brukes i dag som naturskole, men har ei gamme som står åpen til allmenn benyttelse. Like ved vollen finnes rekonstruerte fangstgroper, og to bjørnehi med få meters avstand. Bjørnen har tatt i bruk grotter som er dannet av vannets arbeid i kalkfjellet. Siste gang det bodde bjørn jer , antas å være rundt år1900.
Svarttjønna
Er ei lita tjønn ca 1.5 kilometer fra Ramsåsvollen. Den er idyllisk og lett tilgjengelig turmål fra Ramsåsvollen og fra bilveien nord og øst for tjønna. Svartfossen er ved stor vassføring både stor og mektig. Den ligger lett tilgjengelig fra veien, ca 100 meter å gå.
Tolleran
Er steiner som gjetere og andre fjellvandrere ofret på sin ferd til setra. Dette var ”påkast-steiner”, det ble lagt/kastet kvister eller steiner oppå offersteien for å be om et godt år på setra. Rett og slett et ritual utført for å holde seg på god fot med åndeverdenen. Tolleran ligger like inntil de gamle seterveiene.
Kilde: Veiviseren Verdal 2003
Guiding fra Værnes/Hell til Stiklestad
E6 fra Stjørdal til Verdal Hell og Gods Expedition er et artig innslag for alle som behersker engelsk.Værnes kirke er den ene av de to steinkirkene i det gamle Stjørdølafylket. Den andre steinkirka er i Selbu. Storgården Værnes er fremdeles ved siden av kirka, men tilhører i dag for det meste Værnes flystasjon. Stjørdal er et betydelig industrisentrum med en rekke store bedrifter som Statoils hovedkontor for Midt-Norge, hovedkontoret for Helse Midt-Norge, Glava AS, Polimoon, Mikroplast m.fl. Stjørdalselva har for de fiskeinteresserte i mange år figurert på listen over de 10 beste lakseelvene i landet. Kommer vi litt nord for Stjørdal sentrum passerer vi to sentrale gårdsanlegg i norsk jordbruksforskning, Kvithamar forsøksgård som er ledende på planteutvikling og Norsvin sitt avlsanlegg like før vi passerer Forbordfjellet. I den sammenheng må også nevnes at Trøndelag er et av de nordligste områder i verden hvor det kan dyrkes korn. Dette skyldes selvfølgelig Golfstrømmen, men de tidligere havbunnavsettningene gir også et svært godt jordsmonn. Skatval kirke ved E6 er en middelalderkirke bygget på 1600-tallet. Forbordfjellet kan betraktes som både gammelt og nytt vardested. Har i mange, mange århundrer vært et viktig vardepunkt siden fjellet er synlig på svært lange avstander og har i dag et viktig radaranlegg på toppen. Neste viktige punkt på veien innover er Steinvikholmen, et opprinnelig forsvarsanlegg som ble bygget av erkebisp Olav Engelbrektson (hans slekt kom fra Verdal) ca. 1500. Erkebispen rømte landet i 1537 da reformasjonen ble innført og han tok da med seg riksregaliene til Nederland. De senere årene har Steinvikholmen vært benyttet til operafremføring, men dette arrangementet er nå stanset av Riksantikvaren pga. de store belastningene som murene utsettes for av både scene og tilskuerplasser. Fra Langstein har vi utsikt mot Frosta som helt siden Vikingtiden har hatt stor betydning for landsdelen vår. Frostatinget er fremdeles en sentral del av vår historie. I tillegg er Frosta med Tautra et svært viktig jordbruksområde. Klosterruinene på Tautra er mye besøkt (også i vår tid er det et aktivt nonnekloster på Tautra). Langstein kai ble bl.a. benyttet til innskiping av utstyr til Nato-lageret i Tromsdalen og under andre verdenskrig lå det tyske slagskipet «Tirpitz« innerst i Fættenfjorden. Fortøyningsfundamentene ligger der den dag i dag og gir en indikasjon på størrelsen til skipet siden avstanden mellom fundamentene tilsvarer en tredel av skipets totale lengde. Vududalen før vi kommer til Åsen er en geologisk renne i fjellet som tidligere var havbunn, slik som det meste av Innherredsregionen. Havnivået etter siste istid var nemlig 185 meter høyere enn i dag. Duunsmia i Åsen ble i sin tid etablert av bror til forfatteren Olav Duun fra Jøa. Etter Åsen passerer vi Hammervatnet, en viktig fuglebiotop og Hoklingen (ikke synlig fra E6) med kjent flyvrak fra krigens dager. Videre innover passerer vi Nessvatnet. Fra sistnevnte innsjø ble det vinterstid frem til ca. 1950 tatt ut isblokker til de store fryselagrene i bl.a. Trondheim. Den gang hadde NSB lagt et eget sidespor ned til sjøen slik at denne transporten kunne foregå med jernbane. Før vi kommer til Skogn kan vi gjøre en avstikker fra E6 og kjøre ut til Falstad på Ekne. Fangeleiren ved Falstadskogen var svært beryktet under siste krig og mange var det som fikk en ublid skjebne gjennom først tortur og deretter henretting i skogen sør for fangeleiren. Norske Skog sin papirfabrikk på Fiborgtangen blir beskrevet i eget avsnitt. Opp mot Gråmyra ser vi Allstadhaugkirka, den ble bygget ca. 1100 og var hovedkirke i det gamle Skøynafylket. Før vi kommer til Verdal passeres selvfølgelig Levanger som er den eldste byen i Nord-Trøndelag og både har vært og er sentrum for bygdene i Skogn og Frol. Levanger har fra naturens side en god havn og har derfor vært et svært sentralt anløpssted for all båttrafikk på Trondheimsfjorden. På Mule skuer de besøkende utover Verdalen. I dag er det først og fremst Aker Verdal som fanger blikket til de fleste. Dette gjelder også om man kommer nordfra til Verdal langs E6. Aker blir omtalt i eget avsnitt, men bedriften både er og har vært den viktigste industriarbeidsplassen i hele Innherredsregionen de siste 30 åra. Et annet iøynefallende punkt for de som ankommer Verdal, enten nordfra eller sørfra er de tre svære mastene på Rinnleieret. Mastene er 150 meter høye og er en del av et globalt sendesystem for langbølgekommunikasjon fra landanlegg til U-båter. Ved ankomst Øra er vi allerede på historisk grunn. Øra nevnes allerede i forbindelse med Olav den Helliges Saga, og har gjennom århundrene vært handelssenteret for hele dalen og også det gamle Værdølafylket. I dag har tettstedet Verdalsøra bystatus. På vei gjennom Øra blir det selvfølgelig for lite tid til å nevne alle interessante forhold med stedet både i dag og historisk, men skipstrafikk, jernbane, sagbruk og moderne industrisamfunn kan nevnes. Mellom Øra og Stiklestad kan det nevnes funn av skipsgrav mellom Haug og Slottet, kirka på Haug må nevnes og som en kuriositet nevnes Dag Ringson haugen. Før ankomst Stiklestad kan mange ha interesse av å få utpekt gravhaugen nordvest for kirka og like ved samme gravhaug, skrenten/området hvor Olav mest sannsynlig fylket hæren sin den 29. juli i 1030.[1] TrøndelagTrøndelag = trøndernes lovområde. Trond- i Trondheimen er det samme som trønder. Forskjellige stammer slo seg ned i Norge i folkevandringstiden, ca. 400 – 600 e.Kr.. Trolig tilhørte de samme folk som bodde her tidligere, men de kom i motsetningsforhold til disse, fordi de kom inn i et etablert system. Slike stammer var egdene som slo seg ned i Agder, hordene i Hordaland, raumene på Romerike, ryggen i Rogaland, sygnene i Sogn osv. Begrepet folkland er brukt om slike stammeområder, Trønderne kom til Trondheimen, som var deres folkland. I Trondheimen utviklet trønderne et system av fylker. Dette er etterlignet ellers i landet, men der ble fylkene jevnt over større, de omfattet hele folkland: Rogaland, Hordaland osv. Her i Trøndelag ble det etablert hele 8 fylker på øst- og sydsiden av fjorden: Orkdøla, Gauldøla, Strinda og Stjørdølafylket som utgjorde Uttrøndelag. Skeyna (Skogn) Verdøla, Eyna, (Inderøy) og Sparbyggjafylket, som til sammen utgjorde Inntrøndelag. Omkring rikssamlingen (ca 900 e.Kr.) kom 3 fylker til: Raumdøla (Romsdalen), Nordmøra (Nord-Møre, samt begge sider av utløpet av Trondheimsfjorden med Fosen) og Naumdølafylket (Namdalen). FrostatingFrostatingshaugen på Logtun i Frosta kommune har en minnebauta og en stein for hvert av de 8 opprinnelige fylker for «Frostatingslagen«, senere kom også Namdal, Romsdal og Oppdal med. Tingstedet var i bruk fra ca år 900 e.Kr. til det ble flyttet til Trondheim i det 16. århundre. På steinen er hugget inn de kjente ord: «At løgum skal land vårt byggja, en eigi at uløgum øyda.« Betyr på dagens språk: « Med lov skal landet vårt bygges, og ikke med ulov ødelegges«. Hvert år i juni ble det holdt ting her, og opptil 450 utsendinger møtte. StjørdalAreal: 923 km2. Innbyggere: ca. 18.957, av disse ca. 10.000 i sentrumsområdene. Stjørdal kommune ligger i Nord-Trøndelag fylke, bare 35 km. øst for Trondheim. Kommunen består av kommunedelene Skatval, Hegra, Lånke og sentrumsområdet Halsen. Bystatus innført fra 1. juni 1997. Hovedflyplass Trondheim Lufthavn Værnes er Midt-Norges hovedflyplass, og ligger i Stjørdal kommune. Flyplassen er landets 3. største. Næringsliv Det er over 1.300 bedrifter og næringsdrivende i Stjørdal som sysselsetter vel 8.000 arbeidstakere. 6. februar 1824 ble Ole Vig født på husmannsplassen Vikmarka i Stjørdal. SteinvikholmenMiddelalderslott bygget 1525 - 1532 av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Slottet var det største byggverk i norsk middelalder. Med sine 5 meter tykke murer var borgen nesten uinntakelig. En firkantborg med to store hjørnetårn. O.E. forskanset seg her under reformasjonen med Olavsskrinet – iflg. tradisjonen kisten med Olav den helliges levninger. Etter hans flukt fra landet i 1537, overga borgen seg. Den ble lensherreresidens, inntatt av svenskene i 1564, gjenerobret samme år, nedlagt i 1575, restaurert i1960. Ved lavvann går mann tørrskodd over til borgen, bro benyttes i mai-sep. Primo aug.: operaen Olav Engelbregtsson, bygd på historien om O.E. HelleristningerHalvparten av de kjente helleristningsfeltene i Midt-Norge ligger i Stjørdal kommune, og Lerfaldfeltet i Hegra er et av de mest kjente i landet. Hegra FestningHegra Festning ble bygget i perioden 1908 - 10 til forsvar mot et eventuelt svensk angrep etter unionsoppløsningen i 1905. Under 2. verdenskrig ble festningen kjent over hele landet, fordi den sto i mot den tyske invasjonsstyrken i flere uker. I dag er Hegra Festning den mest besøkte turistattraksjonen i Stjørdal. Frosta kommuneAreal: 76 km2 Innbyggere: 2.436 (01.01.00). Jordbruk og hagebruk er høyt utviklet i Frosta, med en sterk økning i veksthusnæringa. Også reiselivsnæringa er etablert med flere campingplasser og serveringssteder. Frosta har moderne barne- og ungdomsskole, samt en rekke kultur- og fritidstilbud for barn, ungdom og voksne. Kommunen har flere kulturhistoriske minnesmerker med Frostatinget, Logtun kirke, klosterruiner på Tautra og helleristninger ved Evenhus som de mest kjente. Kommunevåpenet knyttes til motiv, der kong Magnus Lagabøter - med liljesepter i venstre hånd - i 1274 overleverte den nye Frostatingsloven til lagmannen på Frostatinget. Levanger KommuneAreal: 656 km2 Innbyggere: 17.466 (01.01.00). Levangers historie. Kommunesenteret ligger i Levanger, mens Skogn og Åsen er øvrige tettsteder. Tradisjonelt har jord og skogbruk preget kommunen. I dag finner vi et mangfoldig næringsliv med Norske Skogs papirfabrikk som kommunens største industribedrift. Levanger har lærer-, ingeniør- og sykepleierhøgskole, gartnerskole, folkehøgskole og to videregående skoler. Innherred sykehus ligger også i Levanger. Kommunen har et godt idrettsmiljø med et bredt tilbud av gode anlegg. Levanger har ellers et rikt kulturliv og moderne kulturhus. Blant kommunens severdigheter nevnes Falstad krigsmuseum og minnepark, Levanger Museum, Brusve gård, Munkeby kloster, Alstadhaug kirke, samt helleristningsfelt ved Holtås. Levanger har dessuten store utmarksområder med gode muligheter for jakt, fiske og friluftsliv. Bla. er Ytterøy kjent for sin store rådyrbestand, og i de østlige fjellområdene ligger Øvre Forra naturreservat. Kommunevåpenet viser til Levanger som markedsplass med Jämtlandstrafikk og handel av hest. Slik gikk det til at Levanger ble kjøpstadAv Bjørnar Tromsdal (TA: 22.08.86) "Levangers Handel vilde blive meget mere Fordeelaktig, naar Stædet kunde forundes Kjøbstæds-Ret, saa at Handelen frit kunde drives det hele Aar, istedenfor at den nu er indskrænket til faa Dage, nemlig Markedstiderne, i Mars og December...." Denne pusteøvelsen er hentet fra et brev som rådmann og branndirektør i Trondheim, Mons Lie, skrev til Det Kongelige Selskab for Norges Vel i juni 1814. Rådmannen gir sin varmeste anbefaling for Levanger. Men det skulle gå ytterligere 22 år før stedet fikk sin kjøpstadsrett. Den byråkratiske kvern malte tungt, den gang som i dag. En uendelig lang drakamp ligger mellom rådmannens brev av 1814 og 18. mai 1836, da kong Carl Johan satte sitt stempel under loven som ga Levanger privilegier som kjøpstad. De mange dokumenter som finnes fra denne tida, utformet i tidens høytidelige språkdrakt, er uhyre interessant og fascinerende lesing. Ikke begeistret Slett ikke alle var nemlig like begeistret for at den gamle markedsplassen ved Levangersundet skulle få en høyere handelsstatus. Selvsagt gjaldt dette i særlig grad kjøpmennene i Trondheim. Helt fram til denne tida var retten til å drive handel i Levanger forbeholdt borgere av Trondhjem by. Noen av disse hadde riktignok slått seg ned i Levanger. Men de fleste satt trygt med sine privilegier i Trondheim, samtidig som de hadde hånd om gårder og pakkhus i Levanger. Av Levangers egne innbyggere var det bare eieren av Levanger Gård og seinere Mo gård, madam Jelstrup, som ifølge et gammelt privilegium hadde enerett til å drive handel i tidsrommet mellom martnadene i mars og desember måned. Hun var en av de aller første som ga sin støtte til tanken om at Levanger måtte få kjøpstadsrett. Kjøpmennene i Trondheim var også splittet. Mens noen var redd for at Levanger skulle stjele markeder fra Trondheim hvis stedet ble by, mente andre at en kjøpstad lenger nord ville bidra til å øke handelsomsetningen, og dermed bety mer penger i lommene. En kjøpstadsrett betydde at Levanger fritt kunne drive handel og skipsfart med utlandet. Men tyngst veide det selvsagt at handelsmennene kunne få drive uinnskrenket handel året rundt, isteden far å begrense det hele til "svenskmartnadene" fem dager i mars og 14 dager i desember. Verdal foreslått Da en komitéinnstilling om kjøpstadsretten ble lagt fram i Odelstinget i april 1836, ble den møtt med kraftig motstand fra en del av Trondheims-representantene. En herre benevnt konsul Gram var blant dem som talte sterkest imot. Han mente til og med at hvis man skulle opprette en kjøpstad i Nordre Trondhjems Amt, burde den legges til Verdalsøra, og ikke til Levanger! Konsulen hadde ikke verdalingenes ve og vel i tankene. Snarere mente han at jo lengre vekk fra Trondheim den nye kjøpstaden kom, jo bedre var det for borgerskapet i Trondheim..... Men det hjalp ikke: Mot 13 stemmer ble loven om kjøpstadsrett for Levanger vedtatt. Saken gikk til Lagtinget, hvor det var nye forsøk fra Trondheimsrepresentantene på å stikke kjepper i hjulene for Levanger. Men heller ikke her lyktes man i forsøkene. Den 18. mai 1836 sanksjonerte kong Carl Johan loven. "CARLSLEVANGER" Pussig er det å tenke på at den samme kongen hadde vært i Levanger året før, i forbindelse med åpningen av den nye mellomriksvegen ned til Verdal. Man må jo ha lov til å undres over om det var kampen for kjøpstadsretten Levangers kondisjonerte borgere hadde i tankene, da de feiret kongens fødselsdag med et stort ball på Brusve i januar1835. Og som om det ikke var nok: Rådmann Mons Lie, som trolig må tilskrives mye av æren for at Levanger til slutt ble kjøpstad, foreslo i et av sine brev at den nye byen måtte bli gitt navnet CARLSLEVANGER, "hvorved hans Majestæt Kongen og Stædets gamle navn blev forenet", heter det. Man visste nok hva taktikk var, i de dager også! 639 innbyggere Av en folketelling i desember 1835 går det fram at Levanger hadde 639 innbyggere da stedet fikk status som kjøpstad. Det fantes 166 forskjellige husholdninger, og tettstedet hadde 132 husbygninger. Videre er det bokført 18 handelsmenn og 40 håndverkere. Av de 639 innbyggerne var 100 tjenestefolk. Hele folketellingslista er gjengitt i Reidar Strømsøes "Levangerboka", som inngår i verket "Skogns Historie". Men Levanger hadde vært større i tidligere tider. I 1102 skal det ha vært over 3000 innbyggere i tettstedet. Vel femti år seinere ble imidlertid byen utradert av en stor brann. Norske Skog, FiborgtangenBedriften ble vedtatt bygget av skogeierne i Nord-Trøndelag i 1962 og i 1965/66 stod fabrikken ferdig. Den er i dag en av landets største papirfabrikker og er blant de fem beste fabrikkene til hele konsernet. Konsernet Norske Skog er i dag verdens nest største papirprodusent og har fabrikker på alle kontinent bortsett fra det afrikanske. Norske Skog på Fiborgtangen har i dag 700 ansatte og har et netto driftsoverskudd på mellom 1,5 og 2 mill. NOK pr. driftsdag. Bedriften har ca. 360 driftsdager i året. Bedriften produserer 520.000 tonn avispapir hvorav 97 % går til eksport. Som råvare mottar bedriften 1,1 mill kubikkmeter med tømmer og vel 0,4 mill kubikkmeter med flis og andre treråvarer. Omregnet tilsvarer dette 660.000 favner med ved pr. år. Inntransport av slike mengder med tømmer skjer vha. lastebil (60 %) og båt/jernbane (40 %). Halvparten av tømmeret er norsk, resten er svensk. Bedriften mottar også 170.000 tonn returpapir i svære bunter. Når dette papiret er renset består avfallet av 30.000 tonn CD-plater, diverse metallredskap som bl.a bestikk, shampooflasker, metallstifter osv. osv. Bare fra returpapirbuntene samles det 3 tonn ståltråd pr. døgn som samles og kjøres på jernbane til spikerfabrikken i Mo i Rana. Av eksportpapiret går 80 % ut med båt, to båter lastes hver med 6.000 tonn papir i uka. Den mengden papir som produseres på Skogn gjør det mulig å dekke E6 fra Skogn til Rådhusplassen i Oslo i hele veiens bredde hver tredje time. Dvs. ca. 1 mill kvadratmeter papir pr. time. Det neste store planlagte byggeprosjekt på Fiborgtangen er gasskraftverk og papirmaskin nr. 4. Samlet investering på dette er beregnet til ca. NOK 8 milliarder. Falstad fangeleirFalstadminnet består av Stiftelsen Falstadsenteret og minnesmonumentet ved henrettelsesstedet i Falstadskogen. Omtrent 5.000 personer var fengslet i SS-Strafgefangenelager Falstad i årene 1941-45. Ca. 220 personer ble henrettet i Falstadskogen, ikke langt fra leiren. Falstadminnet ble etablert i 1995 etter 50-årsjubileet for frigjøringen av Norge, og offisielt åpnet av HKH prinsesse Märtha Louise. Fangeleirene i Norge I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne fem leirer for politiske fanger i Norge. Disse var Grini i Bærum, Falstad i Levanger, Ulven/Espeland i Bergen, Sydspissen i Tromsø og Arkivet i Kristiansand. De om lag 400 fangeleirene som totalt ble opprettet i Norge i perioden 1940-45 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. De norske politiske fangene var fordelt i de fem hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet. Her satt personer som var domfelt eller mistenkt for illegal virksomhet mot okkupasjonsmakten. Sovjetiske, jugoslaviske og polske tvangsarbeidere utgjorde de største fangegruppene som i stor utstrekning ble utnyttet i Organisation Todts anleggsvirksomhet. Denne organisasjonen hadde som hovedoppgave å forestå store militære og sivile bygge- og anleggsarbeider i de okkuperte områdene. Om lag 78.000 utenlandske krigsfanger befant seg i Norge ved frigjøringen. Alle var kommet til landet for å dekke mangelen på arbeidskraft i forbindelse med utbyggingen av Festung Norwegen. I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i drift allerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for den terror som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Begrepet Schutzhaft - varetekt - ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte ordningen med varetekt samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene. Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall leire hadde betegnelsen statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de besatte områdene. I Norge må etableringen av Grini, Falstad og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke. SS-Strafgefangenenlager Falstad ble etablert som leir for politiske fanger høsten 1941. Leiren var underlagt avdeling VI av Sicherheitsdienst. Avdeling VI var i følge SDs oppbygging Geheime Staatspolizei (Gestapo), eller okkupasjonsmaktens politiske politi. Alle fanger var prisgitt Gestapos vurderinger, beslutninger og justis. Leirledelsen hadde SS-grader, og var lojale mot den særlige oppgave som SS hadde: "å utsjalte enhver virkelig eller mulig motstander av det nasjonalsosialistiske herskerskap". De fleste KDS-avdelinger (Kommandeur der Sicherheitspolizei) i Norge opprettet i løpet av 1941-42 ekstra fangeleire. Grini er en annen leir i samme kategori. Leirene varierte sterkt med hensyn til størrelse, belegg og fangebehandling. Felles var likevel at forholdene for fangene var preget av fysisk vold, mishandling, trakassering og fornedrende reglementer. Felles bakgrunn for opprettelsen av leirene var den generelle skjerping av okkupantens krav til politisk og økonomisk kontroll over de okkuperte områdene fra høsten 1941. Leiren og fangene Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Det nøyaktige tallet er foreløpig ukjent. Antallet fanger i leiren varierte veldig i perioden 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca. 200 fanger på Falstad. Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 250 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med to fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøstes 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad. Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt videre, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter. I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær. Fangebelegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politisk motstand mot okkupasjonsmakten. Blant disse var 50 personer tilhørende det jødiske samfunn i det Nordenfjeldske Norge. På Falstad var denne gruppen spesielt utsatt i månedene før de ble videresendt til Auschwitz like før jul i 1942. En stor andel av fangene kom fra andre land. De største gruppene med utlendinger kom fra Sovjetunionene, Jugoslavia, Danmark og Polen. Representanter fra hele 13 land var på Falstad disse årene. Terror under Gogol I mai utnevnte Gerhard Flesch SS-Hauptsturmführer Gogol til kommandant på Falstad. Nå fulgte et år med terror. Fra mars 1942 til sommeren 1943 var alle fanger prisgitt et meningsløst, vilkårlig og fornedrende voldelig ordenssystem. Dette beskrives flere steder, blant annet i Lars Øyens bok "med fingeren på avtrekkeren" fra 1988. Fangevokterne krevde store mengder meningsløst arbeid utført i et vanvittig tempo. Den mest beryktede fangevokteren het Hans Lambrecht, eller "Gråbein" som han ble kalt av fangene. Mange av de som var på Falstad i denne tiden ble utsatt for hans brutale behandling. Det er grunn til å anta at det fremdeles er graver i skogen som ingen har funnet. På det kartet som ble tegnet opp over skogen med gravplassene i 1948, angis at det i alt ble funnet 46 graver med 202 lik i felles- og enkeltgraver: 97 russere, 67 jugoslaver og 38 nordmenn. På minnesteinen fra 1963 står det at 205 mistet livet: 43 nordmenn, 101 russere og 61 jugoslaver. Av disse er det 33 ukjente jugoslaver og 86 ukjente russere. Fakta Fangeleirene i Norge og andre tyskokkuperte områder var en videreføring av et system som nazistene hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Over 300 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca. 150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene. I august 1941 kom representanter for den tyske okkupasjonsmakten på befaring på Falstad. I oktober ble Falstad skolehjem beslaglagt av okkupasjonsmyndighetene, og i løpet av vinteren ble skolehjemmet gjort om til politisk fengsel. Retterstedene i skogen. Møtet med Falstadskogen er en sterk opplevelse. Mange av de som ble skutt her, kjenner vi ennå ikke navnet på. I følge foreliggende kilder ble over 200 mennesker henrettet i Falstadskogen, 43 var nordmenn. I 1947 fikk skogen sitt eget monument, hugget i stein av skulptøren Odd Hilt, som selv var fange på Falstad. Rett bak denne ligger også minnesteinen med navn på nordmenn, jugoslaver og russere som ble henrettet her. En av fangene i leiren ble satt til å grave gravene når noen skulle skytes. Han smuglet kart over retterstedene ut av leiren, og etter krigen ble ofrene gravd opp. Små steinpyramider står i dag rundt i den mørke granskogen til markering av de kjente retterstedene. Falstadskogen ble fredet i 1987. Blant planene for Falstadsenteret er å bygge et dokumentasjonssenter der slektninger, landsmenn og andre interesserte kan finne opplysninger om Falstadskogen, Falstad fangeleir, og fangenes bakgrunn og skjebne.[2] Inderøy kommuneAreal: 146 km2 Innbyggere 5.810 (01.01.00) Kommunesenteret, Straumen, ligger på Sakshaug. Lyngstad (Kjerknesvågen), Utøy, Røra og Sandvollan er øvrige skolekretser. Jordbruket preger Inderøys næringsliv, men Røra fabrikker, Sundnes brenneri, Inderøy slakteri, Verdalskalk og T.N. Vang Verksted er viktige hjørnesteinsbedrifter. Inderøy kulturhus med idrettshall, Sund folkehøgskole og Inderøy videregående skole er sentrale aktører i kommunens musikk- og kulturliv. Blant kommunens severdigheter er Hustad kirke, Sakshaug gamle kirke, Rostad gård, Skarnsundbrua og tettstedene Hylla og Straumen. Kommunevåpenet er tegnet av billedhuggeren og tegneren Nils Aas, som er født og oppvokst på Straumen. Motivet viser til det gode flyndrefisket i Borgenfjorden fram til omlag 1940. Den gylne omvei.Det er veien fra Røra over Flaget om Straumen- Korsen og til Vist. Her er en rekke severdigheter med bl.a. Gjørv gård og Gangstad gårdsysteri. Gjørv - en gård med historisk susGjørv gård har en lang og spennende historie og fremstår i dag som en av landsdelens vakreste og mest veldrevne gårder. Gården ligger på en egen høyde med utsyn til store nabogårder, kirker, fjorder og et vakkert kulturlandskap i alle retninger. Det har bodd mennesker på Gjørv i minst 3.000 år. Funn i bronsealdergraver forteller om dette. Bronsenåla i logoen er funnet i en slik grav på gården. Navnet betyr “hellig sted dekket med størknet offerblod« (gorr-ve), altså har stedet vært et religiøst sentrum. Gården var sete for lavadelsslekter gjennom middelalderen, og på 1300-tallet hadde eieren egen bygård på Domkirkens tomt i Nidaros. I 1520 var eieren Trøndelags største jordeier. Gården ble dramatisk hjemsøkt av Karl den 12.’s Karolinere i år 1718. Gjørv har også spilt en sentral rolle som bl.a. tidlig lensmanns- og postgård. Det gamle gårdsanlegget går tilbake til 1700- og 1800-tallet, og inneholder bl.a. to store trønderlån. De hører med til Trøndelags aller best bevarte. Alle de eldre bygningene ligger på et eget tun omgitt av et stort hageanlegg. Gjørv i dagGjørv gård har i dag ca. 1.000 dekar innmark i tillegg til skog og utmark. Driften er moderne og framtidsrettet. Gangstad gårdsysteriSpesialiteter Steinkjer kommuneAreal: 1.563 km2 Innbyggere: 20.483 (01.01.00). Omlag halvparten bor nært sentrum - ved Snåsavassdragets utløp i Beitstadfjorden - mens Sparbu, Mære, Binde og Veldemelen er øvrige tettsteder. Steinkjer huser administrasjonen til fylkeskommunen og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, og byen er et viktig handelssted. Steinkjer har tre videregående skoler og høgskole (HINT) med bl.a. linjer for jord- og skogbruk. Jord- og skogbruk, jord/skogbruksbasert industri og service, mekanisk-, data - og elektronikkindustri er vesentlige næringer. På tross av at IØ3 ble nedlagt i 1994, er det fremdeles en viss militær aktivitet i kommunen. Steinkjer er rik på fornminner - helleristninger (Bøla og Bardal), gravfunn og bygdeborger. Egge museum har også en betydelig landbruksmekanisk samling. Jekta Pauline er et konkret minne fra byens tidligere tider. Mære kirke er fra ca. 1190 og Steinkjer kirke (1964) er utsmykket av Jakob Weidemann. Byen ble bombet og brent i april 1940, så sentrum er arkitektonisk et godt eksempel på 1940/50-tallets byggeskikk. Kommunevåpenets seks takker symboliserer de seks vegene som møtes i sentrum. Egge gårdGården Egge nevnes som høvdingsete flere ganger i Snorre. Navngitte personer som Trond Haka, Olve og Kalv Arneson skal ha hatt sete på gården. Høvdingene på Egge var også religiøse ledere som stod for bloting i hovet på Mære (i dag hvor Mære kirke står). Det er lett å se sammenhengen Egge - Mære - Stiklestad i de dramatiske hendingene rundt 1030 under kristningen av Norge. Gårdens bygninger brente omkring 1970. I dag ser vi bare restene. Det er godt utbygde stier i området. Fra tunet der Egge gård en gang sto, går "Sigridstien". Fra stien har man flott utsikt over byen, fjorden og kulturlandskapet. Den er tilrettelagt for rullestolbrukere. Egge MuseumFylkesmannsboligen på Egge, er en av de mest markante bygninger i Steinkjer. |
Kirker og kloster